Analyse av «The Truman Show
Jeg skal skrive en analyse av en film fra 1998 som heter «The Truman Show». Det er en amerikansk spillefilm regissert av australske Peter Wier, og i hovedrollene finner vi blant annet Jim Carrey, Laura Linney og Ed Harris. Filmen er kategorisert som drama, og har fått mye bra kritikk. Den regnes som en svært vellagd film som både er morsom og alvorlig på samme tid.Selv likte jeg veldig godt både å se på og å jobbe med denne filmen.
Jeg vil undersøke sider ved filmen der «virkeligheten» begynner å sprekke opp, og har dermed formulert denne problemstillingen:
- Ville det vært mulig å gjennomføre handlingen i filmen i virkeligheten?
Kort handlingsreferat
«The Truman Show» handler først og fremst om forsikrings/salgsmannen Truman Burbank, som tror han lever et vanlig liv i en vanlig by.
Men etterhvert begynner han å mistenke at noe er galt. Lyskastere faller ned fra himmelen, han møter på de samme folkene til de samme tidene, og han hører plutselig folk på radioen som snakker om hva han holder på med.
Han bestemmer seg for å finne ut av hva som skjer. Sannheten er at han bor inni en stor boble i Hollywood som er formet som en by. Alle menneskene han omgås er skuespillerne, og ingenting er ekte. Alle vet om dette, bortsett fra han selv. Han har blitt filmet hele livet, og dette showet, som da kalles «The Truman Show» er en verdens største suksesser.
Alt han opplever er regissert, og da Truman bestemmer seg for å være spontan og uforutsigbar får skuespillerne og kameracrewet store utfordringer med å holde showet gående. Tilslutt rakner virkeligheten, og Truman finner ut hva som skjer. Han klarer tilslutt å rømme fra boblen, slik alle gjennom hele filmen håper at han en dag klarer. Inkludert mange millioner seere av showet.
Oppbygning
Dramaturgien i filmen er ganske lik dramaturgien i de fleste amerikanske spillefilmer, men også annerledes på noen punkter. Først får vi en intro til handlingen, og spenningskurven er relativt lav. Under filmen møter vi på ulike konflikter, som alle er med på å bygge opp spenningen mot klimaks. Men når det gjelder slutten skiller «The Truman Show» seg litt fra andre filmer. På slutten av en film er det gjerne en konfliktløsning, og spenningskurven går nedover mot avslutningen av filmen. I dette tilfellet er sluttscenen en av de mest spennende scenene i filmen, en scene som skaper mange spørsmål og ivrige seere, spenningskurven stiger. Truman har da funnet EXIT-døren til kulisseverdenen, og har muligheten til å trå inn i den virkelige verden. Vi hører Cristof, som prøver å fortelle Truman at han hører hjemme i boblen, og alle lurer på hva slags avgjørelse han vil ta. Tilslutt forsvinner han ut døren. Deretter slutter filmen ganske brått, og vi får dermed ikke er ordentlig konfliktløsning eller avslutning. Dette passer likevel svært godt inn i denne filmen, og det gir en litt annerledes filmopplevelse.
Det er ganske mange konflikter med i filmen som bygger opp spenningen. Den første finner vi helt i starten. Da ser vi at det faller en lyskaster ned fra himmelen, uten at vi har fått noe informasjon om handlingen i filmen. Man begynner selvfølgelig å lure på hvorfor en lyskaster faller ned fra oven, men etterhvert som vi skjønner at livet til Truman er et show og at han lever i kulisser virker det logisk. Det er også en scene der han møter faren sin på gaten, helt uten videre, og at faren deretter blir dratt inn i en buss. Vi skjønner heller ikke hvorfor dette skjer først, men etterhvert blir det jo opplagt at det egentlig ikke var meningen at dette møtet skulle finne sted, og at statistene dro ham vekk for å forhindre endringer i manus.
Lyden kommer ikke så veldig klart frem i denne filmen, og er egentlig ikke noe man tenker spesielt over, før det kommer en scene der regissøren ber crewet om å skru opp lyden under en gjenforeningscene mellom Truman og faren som ble borte på havet da Truman var et barn. Da begynner man å fokusere mer på lyden, og jeg synes at lyden i filmen hadde passet veldig godt inn i et reality-program. Dette er nok meningen, siden hele livet til Truman er et TV-program.
Tolkning/drøfting
Når det kommer til problemstillingen min, vil jeg nok svare at det ikke vil være mulig å gjennomføre et slikt prosjekt som i filmen, i virkeligheten. For det første ville det stride mot nesten alt som har med menneskerettigheter å gjøre, og hadde man prøvd å lage et slikt show i virkeligheten ville det blitt avsluttet selv før det hadde begynt! Jeg tror heller ikke at det er mulig å holde alt så godt skjult for «hovedpersonen» som de klarer i filmen, eller at det i det hele tatt er noen som er så gode til å planlegge alt et menneske kommer til å gjøre at de klarer å skrive et manus til det hver eneste dag. Et sted måtte det ha skjedd noe som gjorde at ting sprakk opp, men jeg tror det hadde skjedd mye tidligere i virkeligheten enn det det gjorde i filmen.
Når det kommer til symbolikk vil jeg trekke inn sluttscenen som et godt eksempel. Da hører vi Cristof, regissøren, snakke til Truman, han prøver å fortelle han hva han bør gjøre. Truman kan ikke se han, men stemmen kommer ovenfra, fra den falske himmelen. I denne scenen synes jeg Cristof på en måte symboliserer Gud. Det blå armbåndet som blir båret av Lauren (som heter Sylvia i virkeligheten) er også et symbol. Truman faller for henne første gang han ser henne, selv om de ikke prater sammen. Men han kjenner igjen hånden hennes senere på grunn av det blå armbåndet, som da blir et symbol på forelskelse. Et annet eksempel på et virkemiddel er setningen : «In case I don't see you, good afternoon, good evening and good night», som Truman pleier å si til folk han møter på gaten. I sluttscenen, da alle lurer på om han kommer til å gå ut døren eller ikke, avslutter han med denne setningen før han endelig går ut døren. Setningen får da en helt annen betydning enn den vanligvis pleide å ha.
På én måte kunne denne filmen virke litt samfunnskritisk i starten, ved at den fremstilte samfunnet veldig konstruert og planlagt. Men da vi etterhvert fikk vite at det faktisk var det som var tilfellet, fikk jeg et bedre inntrykk av filmen, og skjønte at det bare var ment som morsomt. Filmen viser også hvilke manipulerende muligheter TV har når det gjelder mennesker. Det filmen vil fortelle oss er kanskje at virkeligheten ikke alltid er som man tror?
Kildene jeg har brukt:
Jeg skal skrive en analyse av en film fra 1998 som heter «The Truman Show». Det er en amerikansk spillefilm regissert av australske Peter Wier, og i hovedrollene finner vi blant annet Jim Carrey, Laura Linney og Ed Harris. Filmen er kategorisert som drama, og har fått mye bra kritikk. Den regnes som en svært vellagd film som både er morsom og alvorlig på samme tid.Selv likte jeg veldig godt både å se på og å jobbe med denne filmen.
Jeg vil undersøke sider ved filmen der «virkeligheten» begynner å sprekke opp, og har dermed formulert denne problemstillingen:
- Ville det vært mulig å gjennomføre handlingen i filmen i virkeligheten?
Kort handlingsreferat
«The Truman Show» handler først og fremst om forsikrings/salgsmannen Truman Burbank, som tror han lever et vanlig liv i en vanlig by.
Men etterhvert begynner han å mistenke at noe er galt. Lyskastere faller ned fra himmelen, han møter på de samme folkene til de samme tidene, og han hører plutselig folk på radioen som snakker om hva han holder på med.
Han bestemmer seg for å finne ut av hva som skjer. Sannheten er at han bor inni en stor boble i Hollywood som er formet som en by. Alle menneskene han omgås er skuespillerne, og ingenting er ekte. Alle vet om dette, bortsett fra han selv. Han har blitt filmet hele livet, og dette showet, som da kalles «The Truman Show» er en verdens største suksesser.
Alt han opplever er regissert, og da Truman bestemmer seg for å være spontan og uforutsigbar får skuespillerne og kameracrewet store utfordringer med å holde showet gående. Tilslutt rakner virkeligheten, og Truman finner ut hva som skjer. Han klarer tilslutt å rømme fra boblen, slik alle gjennom hele filmen håper at han en dag klarer. Inkludert mange millioner seere av showet.
Oppbygning
Dramaturgien i filmen er ganske lik dramaturgien i de fleste amerikanske spillefilmer, men også annerledes på noen punkter. Først får vi en intro til handlingen, og spenningskurven er relativt lav. Under filmen møter vi på ulike konflikter, som alle er med på å bygge opp spenningen mot klimaks. Men når det gjelder slutten skiller «The Truman Show» seg litt fra andre filmer. På slutten av en film er det gjerne en konfliktløsning, og spenningskurven går nedover mot avslutningen av filmen. I dette tilfellet er sluttscenen en av de mest spennende scenene i filmen, en scene som skaper mange spørsmål og ivrige seere, spenningskurven stiger. Truman har da funnet EXIT-døren til kulisseverdenen, og har muligheten til å trå inn i den virkelige verden. Vi hører Cristof, som prøver å fortelle Truman at han hører hjemme i boblen, og alle lurer på hva slags avgjørelse han vil ta. Tilslutt forsvinner han ut døren. Deretter slutter filmen ganske brått, og vi får dermed ikke er ordentlig konfliktløsning eller avslutning. Dette passer likevel svært godt inn i denne filmen, og det gir en litt annerledes filmopplevelse.
Det er ganske mange konflikter med i filmen som bygger opp spenningen. Den første finner vi helt i starten. Da ser vi at det faller en lyskaster ned fra himmelen, uten at vi har fått noe informasjon om handlingen i filmen. Man begynner selvfølgelig å lure på hvorfor en lyskaster faller ned fra oven, men etterhvert som vi skjønner at livet til Truman er et show og at han lever i kulisser virker det logisk. Det er også en scene der han møter faren sin på gaten, helt uten videre, og at faren deretter blir dratt inn i en buss. Vi skjønner heller ikke hvorfor dette skjer først, men etterhvert blir det jo opplagt at det egentlig ikke var meningen at dette møtet skulle finne sted, og at statistene dro ham vekk for å forhindre endringer i manus.
Lyden kommer ikke så veldig klart frem i denne filmen, og er egentlig ikke noe man tenker spesielt over, før det kommer en scene der regissøren ber crewet om å skru opp lyden under en gjenforeningscene mellom Truman og faren som ble borte på havet da Truman var et barn. Da begynner man å fokusere mer på lyden, og jeg synes at lyden i filmen hadde passet veldig godt inn i et reality-program. Dette er nok meningen, siden hele livet til Truman er et TV-program.
Tolkning/drøfting
Når det kommer til problemstillingen min, vil jeg nok svare at det ikke vil være mulig å gjennomføre et slikt prosjekt som i filmen, i virkeligheten. For det første ville det stride mot nesten alt som har med menneskerettigheter å gjøre, og hadde man prøvd å lage et slikt show i virkeligheten ville det blitt avsluttet selv før det hadde begynt! Jeg tror heller ikke at det er mulig å holde alt så godt skjult for «hovedpersonen» som de klarer i filmen, eller at det i det hele tatt er noen som er så gode til å planlegge alt et menneske kommer til å gjøre at de klarer å skrive et manus til det hver eneste dag. Et sted måtte det ha skjedd noe som gjorde at ting sprakk opp, men jeg tror det hadde skjedd mye tidligere i virkeligheten enn det det gjorde i filmen.
Når det kommer til symbolikk vil jeg trekke inn sluttscenen som et godt eksempel. Da hører vi Cristof, regissøren, snakke til Truman, han prøver å fortelle han hva han bør gjøre. Truman kan ikke se han, men stemmen kommer ovenfra, fra den falske himmelen. I denne scenen synes jeg Cristof på en måte symboliserer Gud. Det blå armbåndet som blir båret av Lauren (som heter Sylvia i virkeligheten) er også et symbol. Truman faller for henne første gang han ser henne, selv om de ikke prater sammen. Men han kjenner igjen hånden hennes senere på grunn av det blå armbåndet, som da blir et symbol på forelskelse. Et annet eksempel på et virkemiddel er setningen : «In case I don't see you, good afternoon, good evening and good night», som Truman pleier å si til folk han møter på gaten. I sluttscenen, da alle lurer på om han kommer til å gå ut døren eller ikke, avslutter han med denne setningen før han endelig går ut døren. Setningen får da en helt annen betydning enn den vanligvis pleide å ha.
På én måte kunne denne filmen virke litt samfunnskritisk i starten, ved at den fremstilte samfunnet veldig konstruert og planlagt. Men da vi etterhvert fikk vite at det faktisk var det som var tilfellet, fikk jeg et bedre inntrykk av filmen, og skjønte at det bare var ment som morsomt. Filmen viser også hvilke manipulerende muligheter TV har når det gjelder mennesker. Det filmen vil fortelle oss er kanskje at virkeligheten ikke alltid er som man tror?
Kildene jeg har brukt:
http://www.vg.no/film/film.php?id=144+ Mediemøter 1, mediefag for videregående skole, av Dag Asbjørnsen, Sturle Holmen, Veslemøy Kjendsli, Geir Totland og Albertine Aaberge
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar