The Truman Show!

Analyse av «The Truman Show
Jeg skal skrive en analyse av en film fra 1998 som heter «The Truman Show». Det er en amerikansk spillefilm regissert av australske Peter Wier, og i hovedrollene finner vi blant annet Jim Carrey, Laura Linney og Ed Harris. Filmen er kategorisert som drama, og har fått mye bra kritikk. Den regnes som en svært vellagd film som både er morsom og alvorlig på samme tid.Selv likte jeg veldig godt både å se på og å jobbe med denne filmen.

Jeg vil undersøke sider ved filmen der «virkeligheten» begynner å sprekke opp, og har dermed formulert denne problemstillingen:
- Ville det vært mulig å gjennomføre handlingen i filmen i virkeligheten?


Kort handlingsreferat
«The Truman Show» handler først og fremst om forsikrings/salgsmannen Truman Burbank, som tror han lever et vanlig liv i en vanlig by.
Men etterhvert begynner han å mistenke at noe er galt. Lyskastere faller ned fra himmelen, han møter på de samme folkene til de samme tidene, og han hører plutselig folk på radioen som snakker om hva han holder på med.
Han bestemmer seg for å finne ut av hva som skjer. Sannheten er at han bor inni en stor boble i Hollywood som er formet som en by. Alle menneskene han omgås er skuespillerne, og ingenting er ekte. Alle vet om dette, bortsett fra han selv. Han har blitt filmet hele livet, og dette showet, som da kalles «The Truman Show» er en verdens største suksesser.
Alt han opplever er regissert, og da Truman bestemmer seg for å være spontan og uforutsigbar får skuespillerne og kameracrewet store utfordringer med å holde showet gående. Tilslutt rakner virkeligheten, og Truman finner ut hva som skjer. Han klarer tilslutt å rømme fra boblen, slik alle gjennom hele filmen håper at han en dag klarer. Inkludert mange millioner seere av showet.

Oppbygning
Dramaturgien i filmen er ganske lik dramaturgien i de fleste amerikanske spillefilmer, men også annerledes på noen punkter. Først får vi en intro til handlingen, og spenningskurven er relativt lav. Under filmen møter vi på ulike konflikter, som alle er med på å bygge opp spenningen mot klimaks. Men når det gjelder slutten skiller «The Truman Show» seg litt fra andre filmer. På slutten av en film er det gjerne en konfliktløsning, og spenningskurven går nedover mot avslutningen av filmen. I dette tilfellet er sluttscenen en av de mest spennende scenene i filmen, en scene som skaper mange spørsmål og ivrige seere, spenningskurven stiger. Truman har da funnet EXIT-døren til kulisseverdenen, og har muligheten til å trå inn i den virkelige verden. Vi hører Cristof, som prøver å fortelle Truman at han hører hjemme i boblen, og alle lurer på hva slags avgjørelse han vil ta. Tilslutt forsvinner han ut døren. Deretter slutter filmen ganske brått, og vi får dermed ikke er ordentlig konfliktløsning eller avslutning. Dette passer likevel svært godt inn i denne filmen, og det gir en litt annerledes filmopplevelse.

Det er ganske mange konflikter med i filmen som bygger opp spenningen. Den første finner vi helt i starten. Da ser vi at det faller en lyskaster ned fra himmelen, uten at vi har fått noe informasjon om handlingen i filmen. Man begynner selvfølgelig å lure på hvorfor en lyskaster faller ned fra oven, men etterhvert som vi skjønner at livet til Truman er et show og at han lever i kulisser virker det logisk. Det er også en scene der han møter faren sin på gaten, helt uten videre, og at faren deretter blir dratt inn i en buss. Vi skjønner heller ikke hvorfor dette skjer først, men etterhvert blir det jo opplagt at det egentlig ikke var meningen at dette møtet skulle finne sted, og at statistene dro ham vekk for å forhindre endringer i manus.

Lyden kommer ikke så veldig klart frem i denne filmen, og er egentlig ikke noe man tenker spesielt over, før det kommer en scene der regissøren ber crewet om å skru opp lyden under en gjenforeningscene mellom Truman og faren som ble borte på havet da Truman var et barn. Da begynner man å fokusere mer på lyden, og jeg synes at lyden i filmen hadde passet veldig godt inn i et reality-program. Dette er nok meningen, siden hele livet til Truman er et TV-program.

Tolkning/drøfting
Når det kommer til problemstillingen min, vil jeg nok svare at det ikke vil være mulig å gjennomføre et slikt prosjekt som i filmen, i virkeligheten. For det første ville det stride mot nesten alt som har med menneskerettigheter å gjøre, og hadde man prøvd å lage et slikt show i virkeligheten ville det blitt avsluttet selv før det hadde begynt! Jeg tror heller ikke at det er mulig å holde alt så godt skjult for «hovedpersonen» som de klarer i filmen, eller at det i det hele tatt er noen som er så gode til å planlegge alt et menneske kommer til å gjøre at de klarer å skrive et manus til det hver eneste dag. Et sted måtte det ha skjedd noe som gjorde at ting sprakk opp, men jeg tror det hadde skjedd mye tidligere i virkeligheten enn det det gjorde i filmen.

Når det kommer til symbolikk vil jeg trekke inn sluttscenen som et godt eksempel. Da hører vi Cristof, regissøren, snakke til Truman, han prøver å fortelle han hva han bør gjøre. Truman kan ikke se han, men stemmen kommer ovenfra, fra den falske himmelen. I denne scenen synes jeg Cristof på en måte symboliserer Gud. Det blå armbåndet som blir båret av Lauren (som heter Sylvia i virkeligheten) er også et symbol. Truman faller for henne første gang han ser henne, selv om de ikke prater sammen. Men han kjenner igjen hånden hennes senere på grunn av det blå armbåndet, som da blir et symbol på forelskelse. Et annet eksempel på et virkemiddel er setningen : «In case I don't see you, good afternoon, good evening and good night», som Truman pleier å si til folk han møter på gaten. I sluttscenen, da alle lurer på om han kommer til å gå ut døren eller ikke, avslutter han med denne setningen før han endelig går ut døren. Setningen får da en helt annen betydning enn den vanligvis pleide å ha.

På én måte kunne denne filmen virke litt samfunnskritisk i starten, ved at den fremstilte samfunnet veldig konstruert og planlagt. Men da vi etterhvert fikk vite at det faktisk var det som var tilfellet, fikk jeg et bedre inntrykk av filmen, og skjønte at det bare var ment som morsomt. Filmen viser også hvilke manipulerende muligheter TV har når det gjelder mennesker. Det filmen vil fortelle oss er kanskje at virkeligheten ikke alltid er som man tror?


Kildene jeg har brukt:

http://www.imdb.com/title/tt0120382/

http://www.vg.no/film/film.php?id=144+ Mediemøter 1, mediefag for videregående skole, av Dag Asbjørnsen, Sturle Holmen, Veslemøy Kjendsli, Geir Totland og Albertine Aaberge

Analyse av reklamefilm!

Analyse av reklame!

Jeg har valgt å analysere en reklamefilm for ostemerket Norvegia, en gulost fra Tine. Her møter vi en lærer som snakker om problemer med ulike elever på skolen, hele tiden mens hun spiser brødskiver med Norvegia på. Jeg valgte denne reklamen fordi jeg synes den er morsom, og fordi den får frem budskapet på en bra måte. Det er en reklamefilm som de fleste har sett. Målgruppen tror jeg både er de som allerede spiser Norvegia på brødskiven, og de som kanskje aldri har smakt den før. De som allerede spiser den vil synes reklamen er morsom, mens de som ikke har smakt kanskje får lyst til å gi osten en sjanse. Jeg tror at denne reklamen sendes gjennom TV fordi det er folk i alle aldersgrupper som ser på, så reklamen når frem til flest mulig.
Filmen: http://www.youtube.com/watch?v=vvDOTlCOZ58

Hvem sier hva, i hvilken kanal, til hvem, med hvilken effekt?
Hvis jeg skal analysere reklamen ved hjelp av prosessmodellen vil jeg si at det er ostemerket Norvegia fra Tine som sier noe. Slagordet til Norvegia er «noen forhold varer livet ut», så det de sier er at de produserer så god ost at man ikke blir lei av å spise den gjennom livet. Når det gjelder hvilken kanal budskapet går gjennom, så er det TV det er snakk om. Reklamefilmen sendes i reklamepauser på ulike kanaler, blant annet på TvNorge, flere ganger i døgnet. Mottakerne i denne reklamen er Tv-seerne, i ulike aldre, og effekten/funksjonen er at Norvegia både ønsker å underholde kundene sine, og skaffe seg nye. Støy i denne reklamefilmen kan være at merket Norvegia slett ikke er nytt, at de fleste har hørt om det. Derfor kan det være sånn at de som liker osten allerede spiser den, og de som ikke er så glad i den heller ikke kjøper den. Budskapet er kjent. Kanskje det er derfor Norvegia satser på en litt morsom reklame denne gangen, i stedet for å si direkte til seerne at de bør kjøpe osten.


Tekstmodellen handler om hvordan mottakerne forstår reklamen. Forskjellige mennesker vil forstå reklamefilmen på ulike måter. Her brukes det mange forskjellige situasjoner man kan møte på i skoletiden til å formidle budskapet. Alt fra bestevenninner som krangler til vaktmestere som gir elever buksevann forteller oss at det finnes mange kompliserte øyeblikk i livet, og at noen forhold kommer og går, mens andre består. Læreren sverger til Norvegiaosten på brødskiven, et forhold som skal vare livet ut, i følge reklamen. Mange virkemidler er derfor brukt til å formidle budskapet, istedet for masse forklaringer på hvorfor osten er god, hva som gjør den så god, osv. Budskapet kommer likevel klart frem: Norvegia er god ost!
De fleste som ser reklamen vil nok oppfatte den som morsom, mens noen synes kanskje ikke det. Jeg vil uansett si at det kan være vanskelig å føle seg krenket eller «latterliggjort» på noen måte i denne reklamen, slik mange homofile kanskje ville følt seg i Tv2 sin etterligning av «doffen har daua»-reklamen, og det er selvfølgelig positivt.


Analyse ved hjelp av prosessmodellen og analyse ved hjelp av tekstmodellen skiller seg fra hverandre ved at i prosessmodellen ser vi på hvem som sier hva til hvem gjennom hvilken kanal, og hva slags effekt det har på seerne/leserne. Det kan også finnes støy i prosessmodellen. Vi finner frem til konkrete svar på hvem som sier hva, osv, som er ren fakta om reklamen.
I tekstmodellen ser vi mer på hvordan seerne av reklamen oppfatter den, hva slags virkemidler som er brukt for å få frem budskapet, og hvordan disse virkemidlene påvirker måten vi forstår reklamen på. Meningene om en reklame kan være utrolig forskjellige!
Tolkningen av reklamen endres litt etter hvilken modell man bruker. I prosessmodellen analyserer man reklamen utfra enkle spørsmål, noe som kanskje kan gjøre det vanskelig å se virkemidlene som er brukt. Når man etterhvert begynner å analysere med tekstmodellen ser man hva produsentene har brukt/gjort for å få frem budskapet, da får man gjerne et litt annet inntrykk av reklamen, enten det er positivt eller negativt. Når det gjelder denne reklamen vil jeg si at jeg ble mer positivt innstilt til den da jeg analyserte med tekstmodellen etter prosessmodellen, for det var lettere å se at Norvegia hadde brukt så mange forskjellige situasjoner til å fremme budskapet.


Konklusjonen min når det gjelder analysen er at man ser reklamer fra et litt annet perspektiv når man analyserer med prosessmodellen i forhold til tekstmodellen. Grunnen til dette kan være at under prosessmodellen leter man etter svar, og man overser gjerne virkemidler og replikker som påvirker reklameopplevelsen. Man prøver rett og slett å skille ut fakta. Med tekstmodellen får man større mulighet til å «utfolde seg», man skriver mer etter egne meninger og opplevelser når det gjelder reklamen. På denne måten får man muligheten til å se det man kanskje ikke fikk med seg da man analyserte med prosessmodellen. Begge modellene er gode måter å analysere en reklame på, fordi man får sett reklamen fra to forskjellige vinkler, men når det gjelder akkurat denne reklamefilmen synes jeg tekstmodellen gir best forståelse av den. Dette er fordi det er brukt så mange virkemidler som jeg ikke synes vi skal overse, og budskapet kommer klart frem utfra disse, uten at vi trenger å analysere den med tekstmodellen først.

Denne reklamen vant også Sølvfisken for april 2010. Sølvfisken er en kåring hver måned, der vinnerne automatisk kommer videre til den årlige gullfisk-kåringen.