Filmen handler i hovedsak om en ungdomsgutt, Daggi, som ikke har vært så heldig med barndommen sin. Han har bodd i flere fosterhjem, og i filmen flytter han fra Oslo til et småsted på landet, der han begynner på skole. Han kjenner ingen, og hans spesielle oppførsel gjør at han havner i trøbbel med andre ungdommer også. Det de ikke vet er at Daggi sliter med traumatiske syner og opplevelser fra den forrige fosterbroren og forsterfamilien, som fikk en dramatisk slutt. Ting blir heller ikke lettere når han forelsker seg i Gloria, ei jente som egentlig er opptatt, men likevel nysgjerrig på Daggi.
Filmen har stort fokus på ungdomsmiljøet, og de problemene noen av dagens ungdom er utsatt for. Handlingen bygger i stor grad på noe realistisk, som kunne vært godt mulig i virkeligheten. Sjangeren er spenning/drama, noe vi skjønner av filmens oppbygging. Den starter i fortiden, og vi skjønner ikke helt hva som skjer. Videre går filmen i nåtid, men underveis får vi tilbakeblikk fra fortiden som etterhvert hjelper oss å skjønne sammenhengen mellom fortid og nåtid. Dette er svært godt laget, og skaper nysgjerrighet og interesse! Fortellermåten er altså ikke kronologisk. Dramaturgisk er filmens høydepunkt lagt mot slutten, der vi fortid og nåtid møtes, og vi skjønner hva som egentlig har skjedd. Dette er veldig typisk både for spenningsfilmer og bøker.
Hovedbudskapet i filmen mener jeg er at man ikke skal la fortiden ødelegge for en ny fremtid, slik Daggi plages med. Etterhvert klarer han heldigvis å legge alt bak seg, komme seg videre og starte på nytt. Man vet aldri hva som venter. Et symbol som er brukt i filmen er videokameraet til Daggi. Han har det alltid på seg, og der skjuler det seg vonde minner fra Dennis, hans forrige fosterbror. Videokameraet blir et symbol på en vond fortid, noe som Daggi helst vil glemme, men ikke klarer.
Det er flere forhold mellom mennesker som blir tatt opp i filmen, blant annet mellom den nye fosterfamilien og Daggi. Han interesserer seg ikke så veldig når det gjelder dem. Sønnen deres Gustav får erfare at Daggi sliter med aggresjon, men er nokså uredd. Forholdet mellom Dennis og Daggi forstår vi tidlig at ikke er helt som det burde vært. Forholdet til Gloria går opp og ned gjennom filmen, men det er tydelig at de liker hverandre godt.
Daggi, hovedpersonen har som funksjon å ta oss med tilbake i tid, og fortelle og fortelle oss hva som egentlig har skjedd. Problemene hans har en dybde som få andre ungdommer opplever. Han har en nokså spesiell måte å reagere på i forhold til press, og vi skjønner bedre og bedre hvorfor etterhvert som den mørke fortiden kommer mer og mer frem i lyset. Filmen virket litt kaotisk i begynnelsen, vi visste ikke alltid hvor i handlingen vi befant oss, og det tok litt tid å sette seg inn i hva som skjedde. Når vi klarte dette, var det lettere å se sammenhenger. Vi hadde heldigvis på tekst på filmen, for noen ganger var det nemlig litt vanskelig å høre hva skuespillerne sa.
Når det gjelder fotografering, klipping og musikk fungerer filmen svært bra. Det er mye reallyd, som fremhever stemningen. Jeg likte spesielt godt håndholdt-effekten på kameraet i de scenene som var dramatiske. Jeg er også veldig positivt overrasket over skuespillerprestasjonene, med tanke på at hovedpersonene er så unge i filmen, spesielt sønnen til de nye fosterforeldrene, Gustav. Skuespillerne gir oss som publikum en troverdig og spennende handling som virkelig berører oss.
Alt i alt en veldig god film som jeg kan anbefale og som vil berøre mange ungdommer. Mange vil nok kjenne seg igjen i de vanlige tenåringsproblemene, og selv om ingen opplever at livet alltid er en dans på roser, så lærer man hvordan andre sliter på en helt annen måte enn seg selv.
Terningkast: 5
